Kom over denne teksten som Sophie Elise hadde postet på bloggen sin igår. Følte bare jeg skulle poste den her også. Har tatt overskriften, bilde og tenksten fra bloggen hennes.

Jeg tror det verste som finnes er når man får høye forhåpninger. For høye forhåpninger. Man sitter der med en fantasi om hvor perfekt han er, hvor perfekt han er for deg, og hvor perfekte dere er sammen. Du ser for deg dager, uker, måneder og år sammen med han, er overbevist om at han er annerledes og at han aldri kommer til å såre deg. Du skryter om han til alle vennene dine, er så stolt og tenker at “heldige meg, jeg har endelig funnet han”. Hjertet hopper når han sender meldinger, han er finest i verden og tenk det beste av alt – han er bare din. Han lover deg å være trofast, han lover deg kjærlighet og han lover deg lykke.

Neste gang kan du gi meg en liten advarsel – et lite hint om at du kommer til å knuse mitt, at du vet nøyaktig hva du gjør. Et lite hint om at jeg kommer til å ligge alene på rommet og holde rundt puten min mens jeg lurer på “hvorfor meg, hvordan kunne jeg være så dom”. Du kan fortelle meg at “jeg vil egentlig ikke ha deg, jeg bare bruker deg”, du kunne gitt meg en liten advarsel om at du kom til å endre personlighet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For det er vondt når du er her, det er vondt når du er langt borte. Jeg vil du skal holde rundt meg slik at jeg kan dytte deg bort, jeg vil du skal kjempe for å få meg tilbake slik at jeg kan avvise deg. Om du går fra meg følger jeg etter, om du sårer meg tilgir jeg. Jeg vil gjøre alt som skal til, uten deg er jeg svak og med deg er jeg svak. Jeg er så glad i deg at det gjør vondt, du gjør meg sint, kvalm og frustrert. Jeg vil slå, jeg vil hyle – jeg vil såre deg slik som du såret meg. Jeg vil passe på deg, jeg vil at du skal være glad. Jeg vil at du skal elske meg, og jeg vil at vi skal spole tiden tilbake et år – og så stoppe tiden, ikke gå fram til dit vi er nå. Vi ligger nært hverandre, men det føles som om du er en mil unna. Jeg holder hånden rundt deg, og vet at dette er siste gangen. Når noen sier “easy come easy go” så lurer jeg på hva de vet, er det bare vi som har det slik? Jeg trekker pusten, lurer på om det er noe jeg kan si eller gjøre for at du ikke skal gå. Jeg tror ikke det er noe som gjør så vondt som å miste noe som allerede var borte for lenge siden. 

For om dette er en spøk, så ler jeg ikke. Om dette er et spill så gir jeg meg. Jeg er så sliten. 

Begynner ikke blogge igjen. Skulle bare dele dette med dere