Tenkte jeg skulle skrive litt om et tema som ganske mange intreserer seg for. Eller, det er ganske mange som bryr seg om det – nemlig selvtillit. 

Absolutt alle har dager der de føler seg bedre enn andre dager. Men sånn er det bare. Det at man har dårlig selvtillit kan beskrives som om man er fanget. Man har de tankene som surrer rundt og trekker ned alt det positivet som er. Da blir det enda vanskeligere å tenke positvt! Dårlig selvtillit kan komme av at man f.eks blir mobbet. Det tror jeg er den vanligste grunnen. Men så klart, noen klarer bare ikke tenke positivt om deg selv. Når de ser seg i speilet tenker de: Åh, jeg vil endre på det, det og det. Jeg er ikke noe pen osv. Men det kan jeg love at ikke hjelper noen ting. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg for eksempel har ofte dager der jeg bare vil grave meg ned. Vil ikke møte noen, ikke vil jeg snakke med noen. Og jeg blir bare i dårlig humør. For min selvtillit er ganske varierende. Jeg kan ikke si den noen gang er helt på topp, men jeg kan heller ikke si at den noen gang har vært helt på bånn. Jeg har dager da jeg ser meg i speilet jeg å, å tenker: Herreguud, at det går ann å se sånn ut!?! Men, så tenker jeg med en gang: nå må jeg slutte å tenke negativt! Ikke noe blir bra av det.

Når man blogger får man utrolig mye positivt sagt om seg – men det er også de få negative kommentarene som virkelig går inn i en. De som virkelig sårer. Men hva er vitsen med å i det hele tatt skrive negative ting om andre? Jeg vet at som blogger burde man tåle litt, for det er jo vi som valgte å blogge. Dele det vi skriver med dere osv. Men alikevel så klarer jeg ikke forstå hvorfor noen kan trives med å kommentere stygt? Det er sårende, støtende og ikke minst så gjør det selvtilliten ganske dårlig. Men hva med de som kommenterte? Jo, de er egentlig bare kjempesjalue. De misunner alle de andre. 

Vi alle har ting vi er missfornøyde med. Noen klager på rumpa, andre på magen. Noen liker ikke håret sitt og andre syns de har en alt for stor nese. Men det er bare sånn vi er. Og det må man nesten lære seg å leve med. Men så klart, det finnes alltid noenting man kan gjøre for å endre på det. Men vi er sånn, og de aller aller fleste aksepterer deg for sånn du ser ut! For det er alltid noen som syns akkurat du er perfekt!

Med en god selvtillit tør man å stå på egene bein. Si det man mener. Ikke tenke negativt om seg selv. rett og slett drite i hva andre mener om deg! For du er den du er. Så neste gang noen sier noe positivt om deg, burde du si takk. Ta det innover deg og tenke: Kanskje det er sant? Kanskje jeg virkelig er det? (eller noe sånt da). For det hjelper!

FOR AKKURAT DU ER PERFEKT

Jeg hadde satt pris på om du sa ifra hvis du låner noe av det eller noe sånt. Sånn at man ikke bare tar det og sier det er ditt eget: )